Psykopatisk mor?

Hei,

Min mor har så å si latterligjort, og påført meg skyld og skam i nesten hele mitt liv! Alt jeg gjorde (og fortsatt gjør!) er feil! Ifølge henne vet hun alltid best og har alltid rett, alt jeg sier og mener er galt. Hun viser ingen medfølelse eller empati, verken ovenfor meg eller andre. Altså, når hun er blant venner fornadrer hun seg totalt. Hun fremstår som meget snill, sjenerøs og utadvendt. Men når hun er alene meg så er hun manipulerende, stygg i ordbruken og behandler meg som om jeg ikke er verdt noe. Hun har en trang til å fremstå som best føler jeg, hun skal absolutt rå over meg hele tiden! Jeg får ikke motsi henne noen ting, for da får jeg kun dritt slengt tilbake..Må nevne at hun har brukt fysisk vold mot meg som straff..for ting jeg faktisk aldri gjorde, som nevnt tidligere..jeg fikk skylden for alt uansett hva. Jeg er 20 år og skal heldigvis snart flytte hjemmeifra..for jeg orker ikke dette helvete mer. Så det jeg lurer på er, utifra mammas oppførsel om hun faktisk er psykopat?

Bea, 04.04.2011

Kommentarer fra leserne

Dette sier leserne om "Psykopatisk mor?":

Smula (27.05.2011)

Veldig lei for å høre hvordan du har det. Har opplevd akkurat det samme selv. Det triste er at du begynner å tro din mor når hun forteller hvor lite verdt du er. Det som gjelder for deg er å begrense skaden.
Jeg håper at når du leser dette, så har du allerede flyttet hjemmefra.
Det er visst den eneste muligheten, for en psykopat forandrer seg aldri. De kan sammenlignes med en edderkopp som fanger offeret sitt i et nett, og offeret slipper aldri fri.
Lykke til.

Maje (19.06.2011)

Hei
Min annbefaling til deg er å kutte kontakten med henne. Jeg har vokst opp meed en psykopat mor,skal ikke gå inn i detaljer om hva jeg har opplevd, og i en alder av 34 år kuttet jeg kontakten, det er over to år siden, og jeg har aldri hatt det bedre. Det jeg sitter igjen med som savn er savnet etter en trygg og god barndom med foreldre som stiller opp og bryr seg. Nå konsentrerer jeg meg om mine barn og at de skal føle seg trygge og elsket.
Alle gode ønsker til deg!!!!

Gladilivet (09.12.2011)

Jeg har levd med en psykopat mor i 30 år nå. Og jeg har det akkurat som deg. Både fysisk og psykisk vold er utført på mange måter. Men likevel midt oppi det hele har jeg blitt vokst opp og oppdratt til å ha et utrolig stort tilgivende hjerte. Jeg er så fleksibel overfor min mor og ønsker å godgjøre henne på alle mulige måter selv om jeg vet det er feil. Dette preger livet mitt ellers også. Jeg stiller høye krav til meg selv og blir nesten aldri fornøyd. Jeg stoler ikke godt nok på meg selv og har derfor et dårlig selvfølelse. Jeg har gjort det bra i arbeidslivet, er gift og har to barn...men likevel er det noe som drar meg ned i driten gang på gang. Jeg er lykkelig på alle områder unntatt når det gjelder mitt forhold til min mor. Sist vi møttes hadde hun er utagering igjen rettet mot meg. mine to barn var tilstede og ble livredd henne. Det begynte med at meg og min eldste datter op snart 5 år hadde en uenighet. Så sier min mor: " du kan jo gjøre som moren din... ta dynen under armen og rømme hjemmenifra..." Dette fremkalte ganske mye sinne, frykt og skam hos meg at jeg tok henne til side og sa til henne; !grunnen til at jeg rømte utallige ganger til naboer var fordi jeg var livredd for at du skulle banke meg". Jeg hadde bare min mor i oppveksten. Hun kom med falske anklager mot min far slik at han ikke fikk samværsrett og ikke hadde hun noe familie her i norge heller. Så muttens alene under hennes klør... Men tilbake til nåtid. Pga av den stygge utageringen overfor meg og mine barn søkte jeg besøksforbud hos politiet... Hun er i etterkant blitt innkalt til samtale hos Politiet... Dette er for meg banebrytende fordi jeg nå vet at jeg klarer å holde meg unna henne og hun holder seg unna meg... Jeg har prøvd utallige måter i avskjøre henne fra livet mitt, men nå for første gang i mitt liv, vet jeg at jeg klarer det. Så mitt råd til deg er å snakk om dette med øvrige familie, de har sikkert mye å fortelle deg om deres erfaringer som kan styrke deg, du er gammel nok til å flytte ut. Jeg flyttet ut da jeg var 19 år. Dette klarer du. Og ha alltid et trumf-kort i erme... ; nemmelig at du står fritt frem for å kutte all kontakt med henne hvis du ønsker det...

Rune Fardal (17.02.2013)

Utfra det du beskriver har du hatt en NARSISSISTISK MOR, der skammen preger hverdagne og der grandiositeten preger når andre er til stede. En typisk psykopat ville ikke brukt deg for å speile seg selv slik, for psykopaten ville du vært et middel til et mål, for narsissisten er projeksjonen av egen skam (på deg) selve målet.

vibeke (19.02.2013)

Kjære dæ, Bea
Æ vart så stolt over dæ da æ så ærligheta di. Du e jo heldigvis så ung enno, å har allerede no en våken oversikt over egen situasjon i forhold til den problematikken her. Du ska slepp å føl dæ alein mer! For det e du ikke. Æ veit at det e vondt og vanskelig å få beskjed om at den beste medisinen for dæ, e minst mulig kontakt med mora di.Ekspertan si det. Vi trur itj lenger på dem, vi som kjenne det daglig på kroppen. Men d e faktisk sant. Det e kjempetøft, tar my tid, krefta og følelser, en tøff prossess som e langvarig både for deg og de som er inærheen din..Helt sant, akkurat der har dem rett.Ta det som en øvelse over tid, æ veit at du treng lang tid på å få til det.Langvarig tvil, skam og mindreverdighetsfølelse e typisk for offer som oss. Budskapet mitt t dæ no, e at: det går an å få sæ et verdig liv hvis man mobilisere tru på sæ sjøl og egenverdet, det som ingen andre ga oss.. Æ har jobba med unga i barnehage/småskole siden 1982, æ har ikke hatt problem med å gitt dem empati,kjærlighet og god omsorg. Mor og bestemor te tvillinga har æ å blitt!! Resultatet der vise veldig at æ ikke e som foreldran mine.Skummelt va det å få barn, men æ greid å gi liv t det vakreste menneske æ kjenne, nemlig sønnen min, Æ e itj født med den samme personlighetsforstyrrelsen som dem, heldigvis. Du e heller ikke det, æ veit at menneska som ikke har evne t te et følelsesliv ikke skriv inn sånne innlegg som du har gjort.Æ fikk to sånne foreldre æ, sjøl om æ mått bli 50 år før æ skjønt det.Vær så snill Bea, ikke la mora di manipuler dæ mer med krokodilletåran, manipulasjonen, aggressjonen sin. Ikke ødelegg livet og framtida di framover, æ veit kor trist et valg du har. Men det e kortvarig i forhold t resten av livet ditt! det e . Ikke unn mora di, dæ eller framtidige unga det. Æ torsa! Det tør du å!, Du e ei alt for flott pie te det! Du får et godt liv framover no du, når du greie å velg det! Veit kor vanskelig det e, men æ veit at det går an å få det te etterhvert å! Kjerlig hilsen med trønderklem fra Vibeke.

ingerjo (14.03.2013)

Hei! Jeg kjenner meg godt igjen,jeg er snart 50 men ennå behandler min mor meg som en dritt i perioder.Som å kjøre en berg og dalbane! Slik har det vært siden jeg var barn,ble stadig kritisert og hakka på. Ble kalt "sipdåse" og ble gjort narr osv,kort sagt.Jeg var og ble en hoggestabbe og søppelbøtte. Endte med dårlig selvfølelse osv,ble ufør da jeg var 40... Holdt meg unna henne i lange perioder,flere ganger har jeg forsøkt å etablere et datter-mor forhold og lurt meg selv omat alt var og er i orden! Hver gang har det endt i et psykisk helvete med angst,depresjoner osv,noen ganger MÅ en bare holde seg unna evt bryte kontakten selv om det er sine egne foreldre! Trist men nødvendigt! Lykke til videre:-)

Løvetann (06.05.2013)

Det er vanskelig og godt å lese ditt innlegg. Jeg har vokst opp med en mor som har manipulert de fleste rundt seg med smil og sjarm, men med en uhyggelig og grotesk væremåte innenfor husets 4 vegger. Det har ødelagt meg og min søster psykisk, hun beskyldte min far for incest fra vi var små. Min søster orket ikke leve lenger å tok sitt eget liv, hun trodde min mor. Min far drakk seg i hjel. Min mor fortsetter å jobbe iherdig i dag 30 år etter at jeg flyttet med å ta knekken på meg, hun ringer mine venner regelmessig for å svartmale meg. Vi har ingen kontakt, men hun jobber systematisk mot familie og bekjente med løyner og usanne historier, hun er farlig. Hun gråter på bestilling og er uhyre dyktig til å oppnå empati og medfølelse blant folk. Jeg var ganske liten da jeg forsto at noe var galt, jeg skrev dagbøker å snakket med foreldrene til mine venner, jeg forsto at jeg måtte vekk så tidlig som mulig hvis jeg skulle greie meg, jeg kontaktet ppt tjenesten på skolen, jobbe iherdig for å få meg en bolig. Da jeg var 15 fikk jeg en bolig gjennom sosialkontoret. Jeg var det man kaller et svært ressurssterkt barn som klarte å se forskjellen uten at skammen og volden ødela meg. I dag ser jeg barn godt, jeg kjenner det i magen når noe er galt. Vi må bli bedre til å lytte til barn og ungdom slik at de får muligheten til å komme seg unna, det er mange barn som har det slik vi hadde det akkurat nå, i dag. Av og til trengs det bare en fornuftig voksen som tror deg. Min bønn er at vi tørr, uten min venninnes mor, som tok meg på alvor og turte å se, ville jeg ikke fått muligheten til dette livet jeg nå har.
Så du som skriver innlegget, dra i morgen. Be en voksen du stoler på om hjelp. Gå til din lege å få profesjonell hjelp, det er nødvendig for å komme seg over den første vanskelige fasen. Dette kan du greie.

... (15.05.2013)

Jeg vet ikke riktig hva moren min er. Hun kjefter daglig for alt. Hun har kort lunte og gjør hverdagen utrivelig for alle. Faren min måtte slutte i jobben sin noen år tilbake pga. at den ble flyttet til en annen by, og moren min ikke ønsket å flytte. Hun har snakket nedlatene om han siden da. Om hvor dårlig han er, hvor lite han kan o.l. Jeg er 15 år, og har to småsøsken. Lillesøsteren min er nettopp fylt 8. Det knuser meg innvendig å se livsgleden bli sugd ut av henne. Hun smiler så og si aldri. Når hun skal sove, ber hun meg om å sitte ved sengekanten og aldri forlate henne. Lillebroren min er mammas favoritt. Jeg, pappa og lillesøster er lettere offere, med tanke på at vi alle tre er følsomme og lette å lede. Lillebror er sta som mamma. Kanskje det er derfor hun liker han best? Jeg vet ikke. Hele livet har jeg følt meg uelsket av mamma. Jeg forstod det ikke som liten, men jeg husker at jeg tilbragte mye tid hos venninnene mine og ville at deres mødre skulle være min mamma også. Vi har hatt kontakt med barnevernet, men kontakten ble brutt da mamma ble "frisk". Det var bra en stund, men nå er helvete i gang igjen, og denne gangen får lillesøster gjennomgå. Jeg orker ikke se henne ødelegge den kjære søsteren min. Hun gjør i mammas øyne alt galt og er den slemme av henne og lillebror. Alltid. Hun blir stillere og tristere for hver dag. Hun har sagt til bestemoren min at hun vil at bestemor skal være moren vår. Pappa er manipulert av mamma og tør ikke stå i mot. Hvis jeg sier at jeg personlig skal kontakte barnevernet (noe jeg sammen med en venninne har turdt å gjort), får jeg høre at jeg ødelegger familien. Jeg vil ikke se lillesøsteren slik jeg hadde det. Lillebror reagerer med å være rampete på skolen. Men han er ellers glad og blid, siden han blir bedre behandlet. Følelsen av å se lillesøsteren sin tristere enn en 8-åring skal være, gjør så vondt. Jeg er stor nok til å takle det, men lillesøster har gått gjennom nok de få årene hun har levd, og jeg vil at hun skal ha det bra. Dette er ikke ok. Mamma bruker aldri fysisk vold, men mer kjeft og ord. Hun eier ikke empati, og tar i egne øyne aldri feil. Hun blir rasende hvis jeg motsier henne, selv om hun åpenbart tar feil. Da jeg var yngre ble jeg selv kalt for monster av henne, og hun sa hun ønsket jeg heller var bestevenninnen min i stedet for meg selv, noe som fortsatt sitter dypt. Det å høre at du er uønsket er grusomt. Man føler aldri at mamma er glad i deg, og hun er veldig kald. Noen som vet hva årsaken kan være. Hun har bulimi, det er avklart, men jeg tror på ingen måte dette skal gjøre henne så grå på innsiden.

Franca (28.10.2013)

Jeg har vært hos en psykolog i dag. Måtte søke på tema da jeg ble kar over en ting. Jeg har en psykopat til mor. Hun har knust to leiligheter jeg har leid og kan rope skrike til meg i timesvis. Sier jeg aldri skulle ha vært født m.m
Alle forhold jeg har fått har hun ødelagt også jobb situasjoner.
Jeg er så sliten nå. Fredag fant jeg henne dritafull på kjøkken gulvet. Da måtte jeg reis på sykehus med henne igjen. Hele situasjonen var så latterlig og ille at jeg har lovet meg selv å aldri oppleve den igjen. Jeg føler meg helt ruinert som menneske og person pga alt jeg har opplevd. Jeg har aldri turt å fortelle om dette til noen før. Psykologen sa; du godtar det forde du vet ikke om noe annet. Jeg innser at det er sant. Hun drikker og spiser valium daglig. Jeg er så sliten av henne og hele tiden være den som får skylda for hennes krumspring. Har lovet meg selv at jeg skal langt vekk fra henne. Kutte kontakt og kansje en dag bli fri.

IngerJo (01.12.2013)

Hei du! kjenner meg så godt igjen i det du forteller,du er IKKE alene..Din mor har STORE problemer,en selvsentrert,ustabil og manipulerende person..Har forsøkt for ørtende gang å etablere et datter-mor forhold i en periode nå på ca 2 år,og resultatet ble:tilbakefall av depresjoner,angst osv..Nå må jeg starte på scratc igjen og bygge meg opp igjen!
Min mpr er ei såkalt DRAMA QUEEN,selvsentrert og skifter mannfolk like ofte som jeg skifter jeans..Og manipulerer sine omgivelser med sine PATETISKE 14`is intriger,ødsler med penger.Og hun manipulerte meg for drøyt 1 år siden om å prøve det eller det mobilabonnement osv..Med det resultat:inkassogjeld som jeg nå driver å betaler ned på..Mine 2 yngre søstre har jeg dessverre ikkekontakt med,de har hun MANIPULERT.Min 3 år yngre bror har ALLTID vært GULLGUTTEN hennes.
Jeg vokste også om med psykisk og litt fysisk mishandling,ble kalt UTSKUDD,du skulle aldri har vært født..Da jeg var 17 i 1980 ,så rømte jeg fra en folkehøgsskole..Ville heller ta 10 klassse pensum for å få bedre karakterer og flytte for meg selv.
Som "straff" forsøkte hun å tvangsinnlegge meg..Men psykiateren der reagerte mere på henne enn på meg.krangling og bråk var det alltid hos oss,og i 1975 var t.o.m Barnevernet inn i bildet.Mn hun snodde seg unna!Jeg var mere eller mindre en "husslave",måtte hjelpe til.
Min mor drakk ikke,men hun spiste en del piller.Hun hadde vel rikelig tilgang på det ved de institusjonene hun jobbet ved.
Hun er utdanna hjelpepleier,og hun skifta jobb og arbeidsgiver hele tida.Far min ble til slutt et psykisk vrak av den mentale TERROREN hennes.utdanning ble det så som så med,1 år på folkehøgsskole og 1 år på handelsskole..Et halvår på vevlinja/estetiske fag våren 1984..Jobber har jeg ikke hatt så mange av,min sjøltillit ble jo brutt ned.Tok nesten artium i 2003,men måtte søke uførepensjon..Men hun skal ikke knekke meg,neste år så skal jeg gjøre nok en forsøk på å ta matematikken og da har jeg Artium.Kunne tenkt meg å begynt å studere,aldri for sent..! Nå nettop hadde jeg nok et oppgjør med mor mi,nå har jeg innsett at jeg må holde meg langt unna ho for å få et godt liv.
Må også nevne at hun la an på en kjæreste jeg hadde høsten 1999,en mor gjør IKKE slikt!Og alt som blir sagt til henne bruker hun i mot,og sinne har hun også..Uberegnelig..,hun tror at hun er NOE!Penger,ting og status er viktige for henne.Innafor slekta så spiller hun folk ut mot hverandre,spligtter,sladrer og intrigerer..Og hun rynka på nesen da hun var her og beskua min nyinnkjøpte leilighet,som jeg flytta inn i sept.2012! ingenting er bra nok for ho,hverken mannfolk som jeg har forhold til osv er bra nok.
Nå i dag fikk jeg nok slengt dritt i trynet,hun har brukt 2 uker på å vri og vrenge på det jeg hadde betrodd meg til ho..Manipulerende,listig, ogslu er ho! Ble så forbanna at jeg svarte med samme mynt og retta det mot hennes SVAKE punkter.
Må nok bryte kontakten med henne igjen for å bli FRI og få et GODT liv11
Nok om det..,vi er mange so har det slik

Anonym (28.02.2014)

Kjære deg, jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg vokste opp med en vanskelig mamma, og det har preget meg sterk psykisk. Da jeg var liten var jeg en utadvendt og livsglad jente med store ambisjoner for livet, jeg var flink på skolen og hadde mange venner, men etter hvert som jeg vokste opp startet marerittet. Moren min var ofte sur og bitter, og da det visste seg at jeg slet med matematikk fikk jeg juling fordi hun mente at jeg begynte å bli dum. Hvis jeg ikke skjønte et mattestykke eller en forklaring hun gav meg, så fikk jeg slag mot hodet eller kloremerker oppover armene. Hvilket menneske gjør slikt mot et barn? Etterhvert fikk jeg skylden for alt, og hver gang hun ikke kunne finn e en ting eller gjenstand hun ikke kunne huske hvor hun lagt hen, så gikk skylden over på meg og i tillegg juling.. Alt fra lugging, sparking, slag og pisking med lærbelte. Når jeg sa henne imot og gav henne en forklaring på at jeg ikke hadde tatt noe, fikk jeg kun et "hold kjeft din jævla mongolide dritt". Selvtilliten min raknet, jeg gjorde det dårligere på skolen.. Og etterhvert hadde jeg ingen venner lengre, da jeg stadig ble mer og mer innadvendt. Hjemme var hun høylytt og sint, fikk kjeft og skyld for alt. Hun kunne si de mest styggeste ting til meg og si at jeg ikke hadde arvet noe av hennes familie smarte gen.. Ifølge henne var jeg aldri flink til noe. Jeg ble såklart drittlei av alt, så tenkte det var på tide å sette henne på plass, men det gjorde ting verre.. Jeg får aldri si henne imot, selvom jeg hadde rett. Hun påstår at hun vet best i alt og at hun har rett i alt. Alltid skulle hun ha siste ordet. Jeg måtte holde munn mens hun kunne fortsette å plapre i vei og si all slags dritt til meg. En gang truet hun med å ringe politiet fordi jeg ikke ville holde munn. Hun var alltid kontrollerende og manipulerende. Hun skulle bestemme hva jeg skulle si og gjøre..noe som har ført til at nå klarer jeg ikke å fungere så godt sosialt, fordi jeg er så redd for å noe feil eller rart. Jeg fikk ikke engang omgås mine venner, for enten var de ikke rike nok, pene, eller smarte. Da jeg fikk kjæreste ble jeg verdens lykkeligste, men såklart likte ikke moren min ham. Og verre ble det til da han og jeg ble samboere. Da jeg verdens mest egoistiske ifølge mamma. Ifølge henne var jeg ond som dro da henne for å bo med kjæresten min. Vanskeligere bør det da det kom til høytider, familien til samboeren min ble svært glade i meg og ville ha meg med turer, dette førte til et sinne i min mor, og eg ble igjen utsatt for psykisk terror og var visst verdens mest dårligste person. Hun kunne finne på å ringe venninnene sine og si at jeg foretrakk å være med min samboers familie og at jeg ikke var glad i henne lengre, hun kom opp med all slags løgner og usannheter kun for å få sympati. Jeg er redd for mamma, selvom jeg er 24 år og greier meg selv nå. Personer rundt meg har nå har skjønt hvorfor jeg er så stille og ikke prater så mye.. De vet hvordan mamma er, de har endelig fått sett hvordan hun virkelig er. Hver gang noen gav mamma et kompliment om meg, så var det mamma selv som tok æren. Nå har endelig folk i hennes omgangskrets sett hvor falsk og ond mamma er, som plutselig kan snakke dritt om meg for deretter å snakke meg opp i skyene dersom noen mener at jeg er en flink og begavet jente. Jeg har fortsatt vondt psykisk, og stadig krangler jeg med mamma, dersom jeg er uenig noe så blusset alt opp igjen på ny. Jeg får ikke lov til å ha egne meninger eller si nei til noe.. Hun forventer at jeg skal være hennes nikkedukke for alltid. Hun gjør meg gal! Desverre kommer hun til å være slik for alltid og jeg må leve med det. Jeg ønsker å kutte all kontakt med henne, men truer meg med all slags ting dersom det skjer..det er ganske hardt.

Nina (19.10.2014)

Hei,
Ser at det er lenge siden du, Bea, skrev innlegget ditt. Lurer på hvordan du har det i dag. Jeg leste innleggene på denne siden med tårer rennende nedover kinnene. Jeg kjenner meg så altfor godt igjen, samtidig som jeg er så imponert og oppmuntret over å lese de gode rådene og gode erfaringene som deles her. Det er viktig og riktig at vi som er oppvokst med psykopatiske mødre har rett til et friskt og godt liv. Kanskje gjør våre vonde erfaringer oss også ekstra godt i stand til å skape gode liv for oss selv og våre nærmeste, samtidig som vår bakgrunn også er en kilde til smerte og sorg. Selv har jeg brutt kontakten med min mor, etter nesten 30 år med psykisk mishandling som gjorde meg syk både fysisk og psykisk. I dag har jeg et godt liv, men samtidig sliter jeg med vonde minner, mye lav selvtillitt, angstanfall og mareritt. Jeg kan likevel si at jeg gradvis blir bedre og bedre selvom det ikke går like fort som jeg selv skulle ønske. Jeg finner det veldig viktig å gå til psykolog, og skape et rom der jeg kan snakke om det som er vanskelig. Jeg finner det fortsatt vanskelig å ta avstand fra min mor, det er en sorg som fortstetter å svi i brystet, og jeg sliter med å fordøye minner fra fortiden. Det som er positivt er at jeg i dag kan være meg selv, jeg har et godt forhold til min kjære samboer, og jeg kan langsomt føle meg friere og tryggere til å være meg selv og opptage hvordan jeg ønsker å leve livet og hvem jeg er, uten å være redd for kritikk, motstand og psykisk vold. Jeg vil si at jeg opplever både sterk glede og sorg, som jeg føler ofte kan være til stede side om side. Jeg synes det er utrolig viktig at vi som er oppvokst med psykopatiske mødre blir støttet og støtter hverandre i at INGEN har rett til å forhindre oss, eller noen andre, i å leve vårt liv som vi selv ønsker, og vi har rett på å leve i selvrespekt, fred og kjærlighet. Dersom noen truer vår frihet, vår selvrespekt og vår daglige fred og balanse er det nødvendig at kontakten kuttes med disse menneskene. Når det er ens egen mor gjør det ekstra vondt, og det er en sorg det tar tid å fordøye. Likevel er dette alternativet langt bedre enn det å leve kuet og undertrykket av et sykt menneske. Jeg ønsker alle dere der ute som sliter med denne problematikken et godt liv, og er takknemlig for at dere over deler deres historier.

Stay strong (29.12.2014)

Jeg har ofte følt meg elendig og mistet selvtilliten gradvis. Jeg har lenge trodd at det var meg det var noe galt med og at jeg trenger hjelp. Jeg har også lenge strevd på skolen og sosialt. Nå har jeg tatt litt avstand og jeg har innsett at det ikke er meg det er noe feil med! Jeg har skjønt situasjonen og prøver å gjøre det beste ut av det! Selvom det kan være vanskelig å tenke slik om mammaen sin. Så husk at det aldri er din skyld! Du er bra nok i massevis! Bruk tid med de menneskene som vil deg det beste! Ønsker dere alt godt:) lykke til

Maddie (02.01.2015)

Jeg har vokst opp med en utenlandsk mor, latin amerikaner. Hun opplevde selv som liten å bli slått og sparket, det var helt vanlig barneoppdragelse. neste generasjonsoffer ble desverre meg. Jeg har vokst opp med en såkalt "twofaced" mor, et uhyre hjemme og en engel.ute blant folk. jeg har blitt manipulert og hjernevasket etter hennes mønstre. Hun vil at jeg skal være hennes nikkedukke for resten av livet. Jeg får ikke ha egne meninger, jeg kan ikke si nei, jeg kan ikke gjøre det jeg vil (og jeg er 25) jeg blir fortsatt den dag i dag kalt dum og udugelig, tross alt for det jeg har oppnådd. Jeg kan ikke huske sist når jeg fikk høre noe positivt fra mamma. Hun sier aldri takk til noe, hun bare forventer ting hele tiden. Hun sier aldri unnskyld i feil hun gjør, men forventer at andre skal komme med unnskyldninger. Ikke kan man motsi henne for da sprekker hun og blir ekstremt sinna. Hun vet best og andre vet ingen ting. Hun vil aldri høre på hva andre har å si, hun liker bare å høre det hun vil høre. Hun skifter og endre hele tiden på hva folk sier, og deretter sier at andre lyver. Hun misforstår aldri, det er alltid andre som tar feil. En gang hadde jeg tilfeldigvis lydopptak på mobilen i det mamma sa noe, og deretter sa jeg ifra at hun sa feil..herregud, hun ble så sint og sa at jeg måtte spyle ørene mine fordi jeg alltid hører feil. I det jeg slo på lydopptaket og bevisste at det var HUN som sa feil..ja, da tok hun rett og slett og røsket ifra meg mobilen og slang den i veggen...Hun skrev derreat jeg måtte ha mer respekt og ikke ta lydopptak. Hvem er det som ikke eier respekt her? Mamma!! Hun gir ingen respekt og snakker til meg som om jeg var et dyr..men respekt tilbake, ja det skal hun ha. Hun skriker, og kaller meg de mest styggeste ting..men en liten motsigelse tilbake tåler hun ikke. Det er drama og overdrivelser hele tiden...Hun er ond og frekk, og kaller meg for udugelig og dritt hele tiden. Jeg går nå rundt og tror at jeg er dritt og udugelig hele tiden. Jeg føler at jeg ikke er verdt noe..Jeg har dårlig selvtillit og klarer ikke å se noe positivt i meg selv. Selvom vennene mine skryter meg opp i skyene, så tar jeg det aldri til meg fordi mammas vonde ord har satt seg fast i meg. Jeg har også fått høre at jeg er like dum som min far.. Jeg skammer meg faktisk over at jeg har mammas blod rennende i mine årer, for hun er rett og slett forkastelig. Jeg biter tennene sammen og prøver bare å overse alt drittet hun gir meg..for det jeg vet er at jeg vil aldri bli som hun, aldri!!!

Lissi (13.02.2015)

jeg er 13 og det er det samme med meg..

Neona (10.07.2015)

Jeg beklager at jeg ikke kan være til mer hjelp, annet enn å fortelle om min situasjon. Det skal godt gjøres at slike personer forandrer seg, og da er nok lurt å ta avstand. Skape din trygge base og tilværelse et annet sted med andre mennesker. Stol på din egen styrke. Jeg er preget av en såkalt two-faced mor, som ikke ser selv all sin egen bitterhet, skam og selvkritikk hun projekterer på meg, men er så hjertelig interessert og omsorgfull trivelig i andres nærhet. Hun forsvarer seg oppgitt og likegyldig med å hevde at hennes venninner ikke ser henne slik (som om de tør si noe annet, eller hence "the two-faced). Har forsøkt i flere omganger og snakke med henne på medgjørlig og mild måte, men har skjønt at hun er låst inne i denne innstillingen. Nettopp derfor tror jeg at å opprettholde nær/hyppig kontakt vil forverre det. Spesielt hvis hun får komme under huden på ditt eget barn (hun har det på min datter), da er det liksom litt for sent. Jeg er sliten nå, alene og sliten.

Lolita (25.09.2015)

Hei.

Jeg er 23 år gammel og har en narssisitisk,/ psykopatiske mor. Hun har ikke brukt fysisk vold, men det føles noen ganger ut som om det hadde vært lettere. Hun bruker heller nesten aldri direkte stygge ord, noe som gjør det hele så vanskelig å ta tak i. Det er ikke så ofte jeg kan sette fingeren på det.

Det jeg vet er hvordan hun får meg til å føle skyld, skam, og selvhat.

Jeg flyttet hjemmefra som 17 åring når jeg begynte å se spillet, og har aldri skjønt mer hvordan "hjem" kan føles. Plutselig var det ett godt sted å komme til. Ett sted som løftet meg. Jeg fikk endelig ta tak i mine følelser og alt, slik at jeg kunne blomstre frem og velge riktige valg. Jo mindre kontakt jeg har med henne, jo tryggere og bedre føler jeg meg.

Nå er jeg i en fase hvor jeg venter på nytt sted å bo, og måtte da bo 15 dager her hos foreldrene mine igjen. Da kommer alt det gamle frem igjen, og jeg fant denne siden. Da kjente jeg at jeg måtte skrive ut. Bare i løpet av denne uken føler jeg at jeg er ett monster. Det er som at alt av hennes skam blir påført meg. Så jeg føler meg helt forferdelig. Blir som en liten jente igjen. Jeg vil gjerne ha det så hyggelig som mulig, og kan f.eks spørre om jeg skal lage mat ettersom jeg elsker det. Da de fleste ville tatt det som en lettelse at datteren vil det, gjøres det til ett problem. Uansett hva det er, gjøres det til ett problem først. Om jeg så får lov er det i tillegg da en stor skyldfølelse som følger med på kjøpet, og jeg skal være så takknemlig at jeg stuper i det. Gjerne glad og.

Er jeg helt vanlig, er jeg sur. Jeg kan ikke snakke normalt, men føler jeg må være i "please" humør. Da er jeg god nok.

Det er rart hvordan jeg for en uke siden følte meg så på plass, og blomstrende. Mens nå føler jeg at jeg veier 150 kg mer, er missfostret og ikke duger til noe særlig. Det føles vondt.

Hvis noen har noe råd til hvordan jeg kan styrke meg selv oppi denne situasjonen tar jeg gjerne i mot tips :) jeg fikk ikke forklart så mye direkte av hva hun gjør, men fikk gitt en nerve. Og kanskje vist til andre som kjenner seg igjen. Det verste er det at jeg alltid har gjort noe galt. Jeg vet også T det blir bedre når jeg kommer til mitt nye sted som bare er under en uke til. Da vet jeg at det sunneste er å holde seg unna.

Men hva gjør man når man ikke kan holde seg unna!

Vi (23.11.2017)

Nei, psykopat er ike en diagnose vi bruker i Norge og hun høres ikke ut som en

Skriv et svar

Kan du hjelpe personen som skriver dette innlegget? Kanskje har du vært i lignende situasjon selv, eller på annen måte vet noe om temaet? Skriv svar på innlegget her:

Navn eller kallenavn

captcha

Spam sjekk
← Skriv inn alle fire tegn på bildet.

Relaterte psykologiske emner

Her er noen relaterte psykologiske emner.

Gratis psykologisk selvhjelp over Internett

psykologPå PsykologiForum kan du stille spørsmål og dele dine erfaringer og tips om psykiske lidelser. Tjenesten er anonym og koster ingenting.

Du vil få psykologisk hjelp i form av tilbakemeldinger, råd og tips fra andre som bruker denne nettsiden. Noen har kanskje opplevd noe av det samme som deg, eller de har faglig kunnskap som de vil dele med deg.

Del erfaringer. Vær anonym. »